Bir zamanlar çok mutlu bir aile varmış.
Det var en gang en lykkelig familie.
Det var ein gong ein lukkeleg familie.
Çocuklar hiç kavga etmezler anne babalarına evde ve tarlada yardım ederlermiş.
De kranglet aldri. Barna hjalp foreldrene sine hjemme og i åkeren.
Dei krangla aldri. Borna hjelpte foreldra sine heime og i åkeren.
Ama ateşe yaklaşmaları yasakmış.
Men de fikk ikke lov til å gå nær ilden.
Men dei fekk ikkje lov til å gå nær elden.
Bütün işleri gece yapmak zorundaymışlar. Çünkü hepsi mumdan yapılmışmış.
De måtte gjøre alt arbeid om natten. Fordi de var lagd av voks!
Dei måtte gjera alt arbeid om natta. Fordi dei var laga av voks!
Ancak çocuklardan biri hep güneşe çıkmayı hayal edermiş.
Men én av guttene lengtet etter å gå ut i sollyset.
Men éin av gutane lengta etter å gå ut i sollyset.
Nitekim sonunda bir gün dayanamamış. Kardeşleri onu uyarmışlar.
En dag ble lengselen for sterk. Brødrene hans advarte ham.
Ein dag vart lengsla for sterk. Brørne hans åtvara han.
Ama artık çok geçmiş. Çocuk sıcak güneşin altında eriyivermiş.
Men det var for sent! Han smeltet i den varme sola.
Men det var for seint! Han smelta i den varme sola.
Diğer mum çocuklar kardeşleri eriyip yok olduğu için çok üzülmüşler.
Voksbarna ble lei seg av å se broren sin smelte bort.
Voksborna vart lei seg av å sjå bror sin smelte bort.
Ama bir plan yapmışlar. Eriyen mumu bir kuş biçimine sokmuşlar.
Men de la en plan. De formet en fugl av den smeltede voksklumpen.
Men dei la ein plan. Dei forma ein fugl av den smelta voksklumpen.
Kuş biçimindeki kardeşlerini alıp yüksek bir dağa çıkarmışlar.
De tok med seg fuglebroren sin opp på et høyt fjell.
Dei tok med seg fuglebror sin opp på eit høgt fjell.
Ve güneş yükselmeye başladığında kuş sabah ışığında güzel güzel öterek uzaklara doğru uçmuş.
Og da sola steg, fløy han syngende inn i morgenlyset.
Og då sola steig, flaug han syngande inn i morgonlyset.
