옛날 옛날에, 한 행복한 가족이 살았어요.
Det var en gang en lykkelig familie.
Det var ein gong ein lukkeleg familie.
아이들은 절대 서로 싸우지 않았어요. 그들은 부모님을 집과 밭에서 도와드렸어요.
De kranglet aldri. Barna hjalp foreldrene sine hjemme og i åkeren.
Dei krangla aldri. Borna hjelpte foreldra sine heime og i åkeren.
그러나 아이들은 불 가까이에 갈 수 없었어요.
Men de fikk ikke lov til å gå nær ilden.
Men dei fekk ikkje lov til å gå nær elden.
그들은 모든 일을 밤에 해야 했어요. 왜냐면 그들은 밀랍으로 만들어져 있기 때문이었죠!
De måtte gjøre alt arbeid om natten. Fordi de var lagd av voks!
Dei måtte gjera alt arbeid om natta. Fordi dei var laga av voks!
그러나 소년들 중 하나는 햇빛 아래 나가고 싶었어요.
Men én av guttene lengtet etter å gå ut i sollyset.
Men éin av gutane lengta etter å gå ut i sollyset.
어느 날 가고 싶은 마음이 너무 컸죠. 그의 형제들은 그에게 경고했어요…
En dag ble lengselen for sterk. Brødrene hans advarte ham.
Ein dag vart lengsla for sterk. Brørne hans åtvara han.
하지만 너무 늦었어요! 그는 뜨거운 태양 아래 녹아버렸어요.
Men det var for sent! Han smeltet i den varme sola.
Men det var for seint! Han smelta i den varme sola.
밀랍 아이들은 형제가 녹아버리는 것을 보는게 너무 슬펐어요.
Voksbarna ble lei seg av å se broren sin smelte bort.
Voksborna vart lei seg av å sjå bror sin smelte bort.
그러나 아이들은 계획을 세웠어요. 아이들은 녹은 밀랍덩이를 새 모양으로 빚었어요.
Men de la en plan. De formet en fugl av den smeltede voksklumpen.
Men dei la ein plan. Dei forma ein fugl av den smelta voksklumpen.
아이들은 새가 된 형제를 한 높은 산으로 가져갔어요.
De tok med seg fuglebroren sin opp på et høyt fjell.
Dei tok med seg fuglebror sin opp på eit høgt fjell.
그리고 해가 뜨자, 그는 아침 빛 속으로 노래를 부르며 날아갔어요.
Og da sola steg, fløy han syngende inn i morgenlyset.
Og då sola steig, flaug han syngande inn i morgonlyset.
