Det var ei lita jente som først såg den mystiske skikkelsen i det fjerne.
Det var ei lita jente som først så den mystiske skikkelsen i det fjerne.
Det var ei lita jente som først såg den mystiske skikkelsen i det fjerne.
Etter kvart som skikkelsen kom nærare, såg ho at det var ei høggravid kvinne.
Etter hvert som skikkelsen kom nærmere, så hun at det var en høygravid kvinne.
Etter kvart som skikkelsen kom nærare, såg ho at det var ei høggravid kvinne.
Sjenert, men modig, gjekk den vesle jenta nærare kvinna. «Vi må halda på henne her hos oss», bestemte dei som var med den vesle jenta. «Vi skal verna henne og barnet hennar.»
Sjenert, men modig, gikk den lille jenta nærmere kvinnen. «Vi må beholde henne her hos oss», bestemte de som var med den lille jenta. «Vi skal beskytte henne og barnet hennes.»
Sjenert, men modig, gjekk den vesle jenta nærare kvinna. «Vi må halda på henne her hos oss», bestemte dei som var med den vesle jenta. «Vi skal verna henne og barnet hennar.»
Barnet var snart på veg. «Trykk!» «Hent pledd!» «Vatn!» «Tryyyykk!»
Barnet var snart på vei. «Trykk!» «Hent pledd!» «Vann!» «Tryyyykk!»
Barnet var snart på veg. «Trykk!» «Hent pledd!» «Vatn!» «Tryyyykk!»
Men då dei fekk sjå babyen, veik alle tilbake i sjokk. «Eit esel?»
Men da de fikk se babyen, vek alle tilbake i sjokk. «Et esel?»
Men då dei fekk sjå babyen, veik alle tilbake i sjokk. «Eit esel?»
Alle saman byrja å krangla. «Vi sa vi skulle verna mor og barn, og det skal vi gjera», sa nokon. «Men dei kjem til å bringa ulukke!» sa andre.
Alle sammen begynte å krangle. «Vi sa vi skulle beskytte mor og barn, og det skal vi gjøre», sa noen. «Men de kommer til å bringe ulykke!» sa andre.
Alle saman byrja å krangla. «Vi sa vi skulle verna mor og barn, og det skal vi gjera», sa nokon. «Men dei kjem til å bringa ulukke!» sa andre.
Og slik var det at kvinna vart åleine igjen. Ho lurte på kva ho skulle gjera med dette rare barnet. Ho lurte på kva ho skulle gjera med seg sjølv.
Og slik var det at kvinnen ble alene igjen. Hun lurte på hva hun skulle gjøre med dette rare barnet. Hun lurte på hva hun skulle gjøre med seg selv.
Og slik var det at kvinna vart åleine igjen. Ho lurte på kva ho skulle gjera med dette rare barnet. Ho lurte på kva ho skulle gjera med seg sjølv.
Men til slutt godtok ho at han var barnet hennar, og at ho var mor hans.
Men til slutt godtok hun at han var hennes barn, og at hun var moren hans.
Men til slutt godtok ho at han var barnet hennar, og at ho var mor hans.
Viss berre barnet hadde halde på den vesle storleiken, hadde alt kanskje vore annleis. Men eselbarnet voks og voks, heilt til han ikkje lenger fekk plass på ryggen til mora. Og uansett kor hardt han freista, klarte han ikkje å oppføra seg som eit menneske. Mor hans var ofte sliten og frustrert. Nokre gongar sette ho han til å gjera arbeid som var meint for dyr.
Hvis bare barnet hadde beholdt den lille størrelsen, hadde alt kanskje vært annerledes. Men eselbarnet vokste og vokste, helt til han ikke lenger fikk plass på morens rygg. Og uansett hvor hardt han forsøkte, klarte han ikke å oppføre seg som et menneske. Moren hans var ofte sliten og frustrert. Noen ganger satte hun ham til å gjøre arbeid som var ment for dyr.
Viss berre barnet hadde halde på den vesle storleiken, hadde alt kanskje vore annleis. Men eselbarnet voks og voks, heilt til han ikkje lenger fekk plass på ryggen til mora. Og uansett kor hardt han freista, klarte han ikkje å oppføra seg som eit menneske. Mor hans var ofte sliten og frustrert. Nokre gongar sette ho han til å gjera arbeid som var meint for dyr.
Esel vart fylt av forvirring og sinne. Han kunne ikkje gjera ditt, og han kunne ikkje gjera datt. Han kunne ikkje vera på éin måte, og han kunne ikkje vera på ein annan måte. Han vart så sint at han ein dag sparka ned huset til mor si.
Esel ble fylt av forvirring og sinne. Han kunne ikke gjøre ditt, og han kunne ikke gjøre datt. Han kunne ikke være på én måte, og han kunne ikke være på en annen måte. Han ble så sint at han en dag sparket ned huset til moren sin.
Esel vart fylt av forvirring og sinne. Han kunne ikkje gjera ditt, og han kunne ikkje gjera datt. Han kunne ikkje vera på éin måte, og han kunne ikkje vera på ein annan måte. Han vart så sint at han ein dag sparka ned huset til mor si.
Esel skamma seg. Han byrja å springa vekk så fort han kunne.
Esel skammet seg. Han begynte å løpe vekk så fort han kunne.
Esel skamma seg. Han byrja å springa vekk så fort han kunne.
Når han hadde slutta å springa, var det vorte kveld, og Esel hadde gått seg vill. «Hi ha», kviskra han inn i mørket. «Hi ha?» lydde ekkoet. Han var åleine. Han krøkte seg saman til ein liten ball og fall i ein djup og forstyrra søvn.
Når han hadde sluttet å løpe, var det blitt kveld, og Esel hadde gått seg vill. «Hi ha», hvisket han inn i mørket. «Hi ha?» lød ekkoet. Han var alene. Han krøket seg sammen til en liten ball og falt i en dyp og forstyrret søvn.
Når han hadde slutta å springa, var det vorte kveld, og Esel hadde gått seg vill. «Hi ha», kviskra han inn i mørket. «Hi ha?» lydde ekkoet. Han var åleine. Han krøkte seg saman til ein liten ball og fall i ein djup og forstyrra søvn.
Esel vakna opp til ein merkeleg gammal mann som stira ned på han. Han såg inn i auga til den gamle mannen og byrja å kjenna ein snev av håp.
Esel våknet opp til en merkelig gammel mann som stirret ned på ham. Han så inn i den gamle mannens øyne og begynte å kjenne et snev av håp.
Esel vakna opp til ein merkeleg gammal mann som stira ned på han. Han såg inn i auga til den gamle mannen og byrja å kjenna ein snev av håp.
Esel drog for å bu med den gamle mannen, som lærte han mange ulike måtar å overleva på. Esel lytta og lærte, og det gjorde den gamle mannen òg. Dei hjelpte kvarandre, og dei lo saman.
Esel dro for å bo med den gamle mannen, som lærte ham mange forskjellige måter å overleve på. Esel lyttet og lærte, og det gjorde den gamle mannen også. De hjalp hverandre, og de lo sammen.
Esel drog for å bu med den gamle mannen, som lærte han mange ulike måtar å overleva på. Esel lytta og lærte, og det gjorde den gamle mannen òg. Dei hjelpte kvarandre, og dei lo saman.
Ein morgon bad den gamle mannen Esel om å bera han opp til toppen av eit fjell.
En morgen ba den gamle mannen Esel om å bære ham opp til toppen av et fjell.
Ein morgon bad den gamle mannen Esel om å bera han opp til toppen av eit fjell.
Høgt oppe blant skyene sovna dei. Esel drøymde at mor hans var sjuk og ropte på han. Og då han vakna …
Høyt oppe blant skyene sovnet de. Esel drømte at moren hans var syk og ropte på ham. Og da han våknet …
Høgt oppe blant skyene sovna dei. Esel drøymde at mor hans var sjuk og ropte på han. Og då han vakna …
… hadde skyene forsvunne, nett som venen hans, den gamle mannen.
… hadde skyene forsvunnet, i likhet med vennen hans, den gamle mannen.
… hadde skyene forsvunne, nett som venen hans, den gamle mannen.
Esel visste endeleg kva han skulle gjera.
Esel visste omsider hva han skulle gjøre.
Esel visste endeleg kva han skulle gjera.
Esel fann mor si, som var åleine og sørgde over tapet av barnet sitt. Dei stira på kvarandre lengje. Og så klemde dei kvarandre veldig hardt.
Esel fant moren sin, som var alene og sørget over tapet av barnet sitt. De stirret på hverandre lenge. Og så klemte de hverandre veldig hardt.
Esel fann mor si, som var åleine og sørgde over tapet av barnet sitt. Dei stira på kvarandre lengje. Og så klemde dei kvarandre veldig hardt.
Eselbarnet og mor hans har utvikla seg i fellesskap og funne mange måtar å leva side ved side. Sakte, men sikkert har andre familiar byrja å slå seg ned rundt dei.
Eselbarnet og moren hans har utviklet seg i fellesskap og funnet mange måter å leve side ved side. Sakte, men sikkert har andre familier begynt å slå seg ned rundt dem.
Eselbarnet og mor hans har utvikla seg i fellesskap og funne mange måtar å leva side ved side. Sakte, men sikkert har andre familiar byrja å slå seg ned rundt dei.
