옛날 옛날에, 사람들은 아무것도 몰랐어요. 어떻게 곡식을 심는지, 어떻게 천을 짜는지, 또는 어떻게 철기 도구를 만드는지 몰랐어요. 하늘에 있던 신 느야메가 모든 지혜를 가지고 있었어요. 그는 지혜를 점토 항아리 안에 안전하게 두었어요.
For lenge, lenge siden visste ikke folk noen ting. De visste ikke hvordan man dyrket jorda, de kunne ikke veve tøy eller lage redskaper av jern. Det var guden Nyame oppe i himmelen som hadde all verdens visdom. Han gjemte den i en leirkrukke.
For lenge, lenge sidan visste ikkje folk nokon ting. Dei visste ikkje korleis ein dyrka jorda, dei kunne ikkje veva tøy eller laga reiskapar av jarn. Det var guden Nyame oppe i himmelen som hadde all visdomen i verda. Han gøymde den i ei leirkrukke.
어느 날, 느야메는 지혜의 항아리를 아난시에게 주기로 결정했어요. 아난시는 점토 항아리를 볼 때 마다 무언가 새로운 것을 배웠어요. 정말 신이났어요!
En dag bestemte Nyame seg for å gi krukka med visdom til Anansi. Hver gang Anansi så i krukka lærte han noe nytt. Det var spennende!
Ein dag bestemte Nyame seg for å gje krukka med visdom til Anansi. Kvar gong Anansi såg i krukka lærde han noko nytt. Det var spennande!
욕심쟁이 아난시가 생각했어요, “항아리를 높은 나무 위에 두어야지. 그러면 내가 모두 가지고 있을 수 있어!” 그는 긴 실을 짜서 점토 항아리에 두르고, 배에 묶었어요. 그는 나무를 오르기 시작했어요. 그러나 항아리가 무릎에 계속 부딛히느라 나무를 오르기가 힘들었어요.
Grådige Anansi tenkte: «Jeg gjemmer krukka i toppen av et høyt tre. Sånn kan jeg ha den helt for meg selv!» Han spant en lang tråd, bandt den rundt leirkrukka og knyttet den om livet. Og begynte å klatre. Men det var vanskelig å klatre i treet med krukka som slo borti knærne hans hele tiden.
Grådige Anansi tenkte: «Eg gøymer krukka i toppen av eit høgt tre. Sånn kan eg ha han heilt for meg sjølv!» Han spann ein lang tråd, batt han rundt leirkrukka og knytte han om livet. Og byrja å klatra. Men det var vanskeleg å klatra i treet med krukka som slo borti knea hans heile tida.
아난시의 어린 아들이 나무 밑에서 항상 지켜보고 있었어요. 그는 “항아리를 등에 묶으면 오르기 더 쉽지 않을까요?” 라고 말했어요. 아난시는 지혜로 가득 찬 항아리를 등에 묶었고, 정말 훨씬 쉬웠어요.
Den lille sønnen til Anansi hadde stått og sett på ved foten av treet. «Hadde det ikke vært lettere å klatre med krukka på ryggen i stedet?» sa han. Anansi prøvde å binde fast leirkrukka full av visdom på ryggen. Og da ble det jo mye lettere.
Den vesle sonen til Anansi hadde stått og sett på ved foten av treet. «Hadde det ikkje vore lettare å klatra med krukka på ryggen i staden?» sa han. Anansi prøvde å binda fast leirkrukka full av visdom på ryggen. Og då vart det jo mykje lettare.
그는 금새 나무 꼭대기에 이르렀어요. 그러나 그는 멈추고 생각하길, “내가 모든 지혜를 가지고 있어야 하는데, 내 아들이 나보다 똑똑하잖아!” 아난시는 정말 화가 난 나머지 점토 항아리를 나무 밑으로 던져 버렸어요.
Snart var han oppe i toppen av treet. Men så stusset han og tenkte: «Det var jo jeg som skulle ha all denne visdommen, men nå var sønnen min lurere enn meg!» Anansi ble så sint at han kastet krukka ned fra treet.
Snart var han oppe i toppen av treet. Men så stussa han og tenkte: «Det var jo eg som skulle ha all denne visdomen, men no var sonen min lurare enn meg!» Anansi vart så sinna at han kasta krukka ned frå treet.
항아리는 산산조각 났어요. 지혜는 모든 사람들에게 자유롭게 나누어질 수 있게 되었어요. 그렇게 사람들은 어떻게 농사를 짓고, 천을 짜고, 철기 도구를 만들고, 다른 모든 것들을 배울 수 있었어요.
Den gikk i tusen knas på bakken. Da ble det fritt for alle å dele visdommen. Og slik lærte folk å dyrke jorda, veve klær og lage redskaper av jern, og alle de andre tingene folk vet hvordan de skal lage.
Ho gjekk i tusen knas på bakken. Då vart det fritt for alle å dela visdomen. Og slik lærte folk å dyrka jorda, veva klede og laga reiskapar av jarn, og alle dei andre tinga folk veit korleis dei skal laga.
